Å flytte et barn akutt ut av hjemmet er et av de mest inngripende tiltak barnevernet kan iverksette. Når beslutninger fattes på kort tid er det ofte lite tid til forberedelse av flyttingen, noe som er krevende særlig for barna, men også for foreldre og barnevernsansatte.

Formålet med akuttbestemmelsene i barnevernloven er å beskytte barn som trenger umiddelbar beskyttelse og hjelp. Samtidig kan barnevernets plutselige inngripen påføre barn og foreldre utilsiktede belastninger. Det er imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om barnevernets akuttarbeid.

Mangel på informasjon oppleves som en belastning

Når akuttplasseringer får oppmerksomhet i media, er det ofte snakk om dramatiske flyttinger hvor barn hentes med tvang, uten at foreldre og barn er forberedt eller ønsker det. Vår studie viser at en del akuttplasseringer foregår slik.

Foreldre og barnevernsansatte beskriver situasjoner der barna blir hentet uten at familien er forberedt, og bruker begrep som «sjokk», «dramatisk», og at foreldrene «knakk helt sammen». Det er spesielt mangel på informasjon, og at det oppleves som å skje plutselig som fremheves som belastende av barn og foreldre. En ungdom sa: «De sa ikke noe om hva som hadde skjedd. De bare kom og hentet meg».

Barn, foreldre og barnevernsarbeiderne forteller samtidig om familier som lever i svært utfordrende livssituasjoner, med vanskelige og konfliktfylte relasjoner, bekymringer knyttet til vold, rus og psykisk helse, som gjorde at barnevernstjenesten vurderte det som nødvendig å flytte barnet raskt for å beskytte barnet.

Ikke alltid entydig hva som er akutt

I vårt materiale har vi imidlertid også flere saker som nyanserer dette bildet av akuttplasseringer. Det er situasjoner hvor både foreldre og barn, eller en av dem, tar kontakt med barnevernet og ber om hjelp i form av en midlertidig plassering.

Barnet kan for eksempel bo et annet sted i en periode, mens barnevernstjenesten og familien samtidig jobber med familienes utfordringer. Familiene hadde over lengre tid levd med en vanskelig livssituasjon med stress sosialt, økonomisk og relasjonelt.

Flere av ungdommene som ønsket en slik flytting fortalte at barnevernet lyttet til deres ønsker, og at en plassering hadde hjulpet dem og familien med å få det bedre. Disse sakene kjennetegnes ikke ved at det var en akutt fare for barnet, og noen av dem hadde lovhjemmel som en frivillig akuttplassering.

En av foreldrene fortalte at «Jeg har aldri vært altså slem med gutten, jeg har aldri slått han. Men jeg har ikke vært der for han». Studien viser altså at hva som er akutt, ikke alltid er entydig, og kan omhandle saker med et vidt spekter av utfordringer. Forståelsene av hva som var akutt i den enkelte sak kunne også variere ut fra barnets, foreldres og barnevernsarbeidernes perspektiver.

«Private, frivillige løsninger» kan også oppfattes som inngripende

Barnevernsansatte vi snakket med var opptatt av å bruke familiens nettverk for å unngå akuttplasseringer hos ukjente, og mente dette hadde bidratt til å redusere antall akuttplasseringer, noe som er veldig positivt. Vi har flere eksempler i vår studie på at barn ble flyttet til familiemedlemmer, blant annet fra en forelder til den andre.

I noen tilfeller fant vi imidlertid et uklart skille mellom en akuttplassering hjemlet i barnevernloven og tiltak for å avverge dette. Det gjaldt flyttinger som skjedde som følge av barnevernets inngripen i familien, men uten at det ble fattet barnevernsvedtak. Det ble beskrevet som private, frivillige løsninger av barnevernstjenesten. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved graden av frivillighet i noen av disse flyttingene, fordi foreldrene formidlet å ikke ha noe reelt valg når alternativet som barnevernstjenesten varslet var akuttplassering. Barnevernstjenesten regulerer også i flere av disse sakene samværet mellom foreldre og barn.

Akuttsituasjoner som løses uten bruk av akutthjemlene kan sies å oppfylle prinsippet om minst mulig inngripende intervensjoner fordi de formelt sett er basert på familiens samtykke og samarbeid. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at foreldre og barn ikke da har samme rettsvern som en prøving i domstolen sikrer. Flere av barna og foreldrene vi snakket med opplevde dette som like inngripende og dramatiske tiltak som en formell akuttplassering.

Opplevde mangel på tid til å følge barn og familie i akuttsaker

En del av foreldrene og barna vi snakket med var fornøyd med barnevernets akuttarbeid. De hadde til felles at de opplevde å få informasjon, bli hørt og tatt med i planlegging av hva som skulle skje, og at deres kontaktperson var åpen om sine vurderinger underveis.

Vår studie av journaler hos barnevernstjenester viser imidlertid at i mange saker blir ikke barnet og familien tilstrekkelig fulgt opp verken før, under eller etter en plassering. Selv om seks av ti barn hadde hatt tiltak før akuttplasseringen, fant vi bare dokumentasjon på at barnevernstjenesten hadde vurdert om barnets situasjon var endret etter igangsatte tiltak i en fjerdedel av sakene.

Flere av barnevernsarbeiderne vi intervjuet opplevde at de ikke hadde tid til å følge opp familiene så tett som de så behov for. I underkant av en av fem foreldre hadde tiltak fra barnevernstjenesten under akuttplasseringen. Flere av barna og foreldrene vi intervjuet opplevde å få lite oppfølging etter at barna flyttet hjem, noe drøyt halvparten av barna gjorde. Dette kan være en medvirkende årsak til at vi også fant at en av fire barn i journalutvalget hadde opplevd flere akuttplasseringer.

Omfanget av akuttplasseringer kan reduseres betydelig

Et sentralt budskap fra studien er at det foreligger et stort potensial for å forebygge og redusere akuttplasseringer. Studien viser at en stor andel familier har hatt kontakt med barnevernstjenesten før akuttplasseringen.

Tett oppfølging og grundig evaluering underveis når man har hjelpetiltak inne i en familie, kan ikke undervurderes når det gjelder mulighetene barnevernet har for å forebygge akuttplasseringer.

Flere barnevernsansatte påpekte betydningen av kompetanse og kapasitet til å følge opp familiene tett i forkant, slik at problemer ikke får utvikle seg over tid til å bli en akuttsituasjon. Flere av foreldre var også opptatt av at hvis de hadde fått tidligere eller annen type hjelp, som de selv hadde bedt om, kunne akuttplasseringen vært unngått.

At hele 52 prosent av barna flyttet hjem etter akuttplasseringen, understreker betydningen av oppfølging under og etter plasseringen, og tett samarbeid med foreldre. Dette er et premiss for at barnevernet kan jobbe godt med familien når barnet flytter hjem igjen. Ikke minst bidrar dette til at flere barn slipper hyppige relasjonsbrudd med gjentatte akuttplasseringer.